I en tid da mange er opptatt av at temperaturen rundt oss stiger, kan det være litt tankevekkende å huske på at det også har skjedd før. Forrige gang var i Middelalderen, cirka mellom år 800 og 1200, da isen i Arktis trakk seg godt tilbake og isfjell var sjeldne rundt Island og Grønland. Temperaturen da var flere grader varmere enn i dag, slik at da vikingene kom til Grønland ble de møtt av store grønne enger, hvorav navnet. Det var midt i denne perioden at Leiv Erikson også seilte til Amerika, noe som i stor grad var muliggjort nettopp av den nevnte mangel på isfjell.

Etter istiden hadde vi imidlertid den desidert varmeste perioden, som gjerne kalles Den atlantiske, mellom 5500 og 2000 f.Kr. Det er her, og til en viss grad på grunn av det behagelige klimaet, at vi finner den høykulturen i Norden som fortellingen om Odyssevs opprinnelig stammer fra.

Erkjennelsen av Norden som opprinnelsessted for de viktigste kulturimpulsene bak dannelsen av den vestlige sivilisasjon, bryter imidlertid med mange vedtatte skolebok-sannheter. Den samme erkjennelsen harmonerer derimot fullstendig med den muntlig overleverte Bock Saga fra Finland. I tillegg har denne revolusjonerende erkjennelsen allerede lenge fått en økende mengde vitenskapelig støtte.

Det vi har fått innblikk i gjennom glimtene fra Odyssevs reise gjennom Lofoten, er altså en langt rikere bronsealderkultur her nord, enn hva de tradisjonelle arkeologene har tiltenkt oss. Dette siste på tross av en mengde rike funn i nord, som man har måttet sammenlikne med funn fra den mykenske kulturen i Hellas for å finne tilsvarende. For den som selv ønsker å finne eksempler på dette, er bronsealder-rommene på nasjonalmuseet i København vel verdt et besøk. Et spennende funn er også en grav ved Kivik i Skåne, der det er en flott stensirkel på mer enn åtti meter i diameter og en sarkofag laget av stenblokker inngravert med stiliserte figurer av mennesker, dyr, hjul, økser og annet. Dette funnet har bare kunnet sammenliknes med en sarkofag på Kreta og graver fra Mykene, og det har forvirret de lærde såpass at det på 1800-tallet var en som mente at sarkofagen i Kivik var laget av fønikere. Likhetene mellom figurene i Kivik og de i Mykene er da også fullstendig uforklarlige ”med mindre,” som Felice Vinci skriver, ”vi åpner opp muligheten for at mykenerne faktisk kom fra det nordlige Europa.” At innflytelsen gikk fra nord til sør og ikke omvendt, understrekes i denne sammenhengen av det vitenskapelig beviste faktum at de  eldste ”mykenske” funnene i Norden er flere hundre år eldre enn de eldste mykenske funnene i Mykene!

Den varme perioden i Norden frem til et par tusen år før Kristus, er blitt kalt et klimatisk optimum. Mot slutten av den perioden rådet den minoiske kultur på Kreta, den som mange sikkert har sett ruinene etter på Knossos. Denne kulturen fikk sitt nådestøt rundt 1630 f. Kr. da halve øya Santorini sank i havet under et vulkanutbrudd, og den påfølgende tsunamien skyldte minoerne på havet. Det samme vulkanutbruddet var med på å sette det endelige punktum for det klimatiske optimum, da partikler derfra i atmosfæren rundt jorden reflekterte solstråler ut i verdensrommet. I denne perioden var det at Odyssevs’ etterkommere emigrerte fra sitt kongedømme i Danmark og sørover til Hellas, hvor de skapte et markant skille i kulturen fra det minoiske. Dette på tross av at det minoiske i sin tid nok også kom fra nord.

Den nordiske innflytelsen forbundet med den mykenske kulturen kom til syne i en plutselig interesse for rav, noe som bare kom fra de nordlige områdene. Dessuten bruken av støttenner fra villsvin til dekorasjoner på bl.a. hjelmer, slik også Odyssevs’ hjelm er beskrevet å ha vært dekorert da han var ute på et nattlig raid nær Troja.

I ”Homer and Mycenae” fra 1933 skrev den distingverte svenske professor Martin P. Nilsson følgende: ”Rav er funnet ofte og i store kvanta i mange mykenske gravkammere på fastlandet, det vil si i de tidligste sjakt-gravene fra Mykene.” ”Det er et interessant faktum at det (rav) spesielt er funnet i tidlige mykenske graver, mens det er lite eller ingenting i senere graver. Den ekstreme mangelen på rav på Kreta står i grell kontrast til overfloden man har funnet på fastlandet.” ”Det er bare én forklaring på forskjellen, og det er at folk som immigrerte fra nord brakte med seg smaken for, og bruken av, rav.”

Når Nilsson kunne skrive dette, bygget han også på vitenskapelige analyser som viste at ravet i Mykene faktisk stammet fra nord. Martin P. Nilsson var i sin tid en av svært få forskere som hevdet at Mykene-kulturen måtte stamme fra nord. Hans arbeid fortjener derfor langt større anerkjennelse og oppmerksomhet enn det til nå har fått.

Når vi ser at nettopp den mykenske kulturen, med Homer og Hesiod i spissen, er den som gir kimen til hele den europeiske sivilisasjon slik vi kjenner den i dag, da ser vi også avtrykk av den enorme, men stort sett fortrengte og glemte, innflytelsen fra oldtidens høye nord.

Hovedtrekkene i denne nordiske innflytelsen ville vært fullstendig glemt, hvis det ikke var for en muntlig overlevert saga, fortalt i årtusener, rundt åpen ild, fra generasjon til generasjon, i ubrutt rekke helt frem til vår tid. Bock Saga ble fortalt i største hemmelighet fra kristendommens inntreden og frem til 1984 da Ior Bock var instruert av sine forfedre til ikke lenger å holde sagaen hemmelig. Sagaens omfang er så enormt at de brukte tyve år på å overføre den fra en generasjon til den neste, men i denne sammenhengen kan det være på sin plass å trekke en liten tråd fra istidens ende. Da hadde Ior Bocks forfedre gjennomlevd istiden inne i Finskebukta, med et tusenårig avbrekk på Gotland der de overlevde inne i Lommelunda-grottene akkurat da naturkreftenes herjinger var på sitt mest intense.

Et viktig trekk ved våre forfedres forståelse av verden, var deres absolutte vektlegging på arverekker og slektslinjer. Man hadde for eksempel intet håp om å bli konge noe sted, dersom ens genetiske arv ikke tilsa at man skulle eller kunne bli det. Hvilket er en tradisjon som våre eldgamle kongehus først har begynt å bryte i de senere år. Når kongene i Snorres kongesagaer er påpasselige med å føre sin kongeslekt tilbake til Odin, så peker ikke det bare til en bestemt slekt, men også til et bestemt sted. Området heter fortsatt Uudenmaa, som er finsk, uttales Odenma, og betyr Odens eller Odins land. Uudenmaa ligger rundt det som i dag heter Helsingfors, og som i gammel tid bare het Hel. Der holdt den slekten til, hvor gamlefar fra tidenes morgen hadde gått under velklingende navn som Gubben i Oden og Allfader i Hel. Etter kristningen, da hans minne måtte tilintetgjøres for at Paven skulle kunne ta hans plass, ble han også kjent som Faen i Helvete. At hulen på Trenyken, der Odyssevs’ skip i sin tid ble trukket inn, fra gammelt av har gått under navnet Helvete, understreker forbindelsen til Finland. Det samme gjør navnet Helgeland, dit man kom fra Østersjøen når man krysset over kjølen via Namsenvassdraget.

Etter Gotlandperioden umiddelbart etter istiden forteller Bock Saga at to sønner av Allfader, Sven og Dan, tok med seg sine ”karar” for selv å bli overhoder i to nye såkalte ringland. Ikke bare hadde de, som Aser og Vaner, formert seg og blitt mange gjennom tusen år på Gotland, det var også mange ledige landområder som sakte begynte å bli beboelige etter at isen hadde forsvunnet. Sven og hans ”karar” dro til Sverige, hvorfra senere ringland ble dannet i Norge og Skottland. Dans ”karar” dro i sin tur til Danmark, hvorfra senere engelske ringland ble dannet. Men det er altså på Lyø ved Fyn i Danmark at vi finner Itaka og kongehuset som kong Odyssevs tilhørte, og ser vi nærmere på navnet hans kan det se ut til å ha vært satt sammen av noe både fra Odin og Zevs.

Når Felice Vinci betrakter slutten på det klimatiske optimum, rundt 2000 - 1600 f. Kr., som grunnen til at det foregikk en utvandring fra Norden til Hellas, så peker forståelsen fra Ior Bock også på en annen årsak. Det gamle samfunnet der man voktet slektslinjene så nøye, var  et velordnet samfunn der alle hadde sin plass som de visste å opprettholde. Det var slett ikke snakk om noen uorganisert flukt fra de forværrede klimatiske forholdene i nord. Snarere mest sansynlig en bestemmelse, kanskje i samråd med selveste Allfader Odin, om å sende en sønn fra det danske kongehuset og hans ”karar” bestående av menn, kvinner og barn, for å ta over i det ringlandet som var blitt ødelagt av tsunamien da vulkanutbruddet fikk halve Santorini til å synke i havet. For hvem andre ville med større sansynlighet fortelle om kongen Odyssevs’ bedrifter på sin lange reise, enn hans egne etterkommere og deres undersotter?

 

Da den romerske kristendommen for tusen år siden begynte å trenge nordover i Norge, fikk den gamle norrøne kulturen en total knekk, og et ondskapens og dumskapens stempel, som den ikke fortjente. Samtidig begynte den feilaktige ideen å bre seg, at alt godt og intelligent kom sørfra. Siden da har den tankegangen fått lov til å gjennomsyre alt, så å hevde noe annet har vært verre enn å banne i kjerka. Alt skulle sees gjennom briller som ikke bare ga et fordreid bilde av fortiden, men som dermed også la et tåkeslør over nåtiden.

Det moderne materialistiske verdensbildet begynte å utvikle seg etter Renessansen, som en reaksjon mot Romakirkens dominans gjennom den mørke Middelalder. Romakirken selv oppsto som en reaksjon mot det gamle Romerrikets hedendom, der de romerske gudene bar de samme navnene som vi fortsatt bruker på planetene i solsystemet vårt. De romerske gudene ble i sin tur adoptert fra de greske gudene, som altså til syvende og sist egentlig befant seg i Norden. Hvilket til sammen betyr at de dypeste kulturelle røttene vi i det hele tatt kan finne, befinner seg her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

At temaer fra Homers verker fortsatt er aktuelle etter mer enn 2700 år, understrekes av at både gudinnen Kalypso og det å seile til dødsriket ved verdens ende har inspirert den nye kinosuksessen Pirates of the Caribbean: At World’s End.

 

Den smakebiten jeg har fått med i disse tre artiklene, representerer bare en liten begynnelse. Når man først har oppdaget at kulturstrømmen fra oldtiden har gått i stikk motsatt retning av hva man har lært, åpenbares et hav av nye gamle ting som skriker etter å bli satt på plass.

 

Personlig håper jeg at noen med dette også har fått et litt nytt syn på Lofoten, gjerne litt slik jeg selv har møtt den ved ganske nylig å komme hit for første gang, da den for meg fremstår som en naturperle med en historie som bare så vidt har begynt å komme opp til overflaten igjen etter nesten tusen år i total glemsel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hellsegga

 

Dette skrev Homer om Hellsegga:

 

“Av disse to klippene rekker den ene opp i himmelen hvor toppen er borte i mørk tåke. Toppen er aldri skyfri, ikke en gang om sommeren eller tidlig på høsten.

Intet menneske, om han hadde tyve armer og tyve ben, kunne finne fotfeste og bestige det, for det går rett opp, så glatt som om det hadde vært polert.”

 

Fra Odysseen